Nazi Lauck NSDAP-AO Norsk. BN106-2. . . .

Nazi Lauck NSDAP/AO

NS NYHETS BULLETIN

fra NSDAP/AO - Norsk internett-utgave

Nummer 106/2 - Vinter 2000/2001 (111/112)

Abonnements informasjon

NS NYHETS BULLETIN er publisert av NSDAP/AO i flere språk, som inkluderer engelsk, tysk, ungarsk, hollandsk, fransk, svensk, spansk, portugisisk og italiensk, på en uregelmessig basis. Abonnementet koster US $30 eller tilsvarende i lokale valuta for 12 utgaver. (Hver utgave er også tilgjengelig på en 650 MB CD-ROM (i Microsoft Publisher 98®) for US $10 pr. CD.)

De engelske og tyske utgavene av NS NYHETS BULLETIN finnes KUN på CD - og i en forkortet utgave på nettet. For disse kameratene, publiserer NSDAP/AO større aviser på tysk (NS KAMPFRUF, halvmåndlig, $30 for 12 utgaver), på engelsk (THE NEW ORDER, halvmåndlig, $30 for 12 utgaver i USA og Canada, andre land $50 landpakke) og på dansk (FÆDRELANDET, kvartalsvis - som en samarbeidsprosjekt med DNSB i Danmark. Kontakt: DNSB, Postboks 32, DK-2670 Greve, Danmark). 

Alle valutaer aksepteres - kun sedler (ikke mynter eller frimerker). Internasjonale penge-ordrer aksepteres fra de fleste land UTENOM Tyskland eller Østerrike. Ingen personlige sjekker UTENFOR USA. Ingen "postgiro" sjekker heller. 

Forfattere og oversettere som er villige til å assistere er hjertelig velkomne.

Klikk på Extensive price list for å se våre tilbud angående propaganda materiale, regalia, flagg, kassetter, musikk, bøker i forskjellige språk og mye mer.

NSDAP/AO: PO Box 6414, Lincoln, NE 68506 USA

www.nazi-lauck-nsdapao.com

Aksjons Rapport den 25. November 2000 (111) Berlin

Berlin, S-Bahn stasjon Berlin-Schönefelde, cirka klokken  08:30. En hel skvadron fra det lokale politiet inklusiv forsterkninger fra BGS (Bundesgrenzschutz), alle tungt bevæpnet, sperret systematisk av hele stasjonen og nærområdet. Det var spenning i lufta. Så, gradvis kom vi. Busslass fulgte busslass, kamerater fra alle deler av Tyskland kom; først kom kameratene fra NPD seksjonen fra Baden-Württemberg, deretter Bayern, og til slutt til og med fra Frankfurt og andre områder. Folk hilste hverandre, samlet seg og ventet på marsjen, som skulle begynne 12:00. Og etter en kort periode var hele stasjonen i "nasjonalistenes hender", kamerater patruljerte blandt ett tallrikt politi, som vanlig ikke var for vennlig med folk: Alvorlige restriksjoner og tilstand så vel som ekstremt nøye inspeksjoner var regelen. Plutselig var det ikke tillatt å bære det sort-hvit-røde Riksflagget og heller ikke NPD's parti-flagg (på en offisiell NPD demo!), og pins og merker, som til og med er legalt i BRD, ble heller ikke tillatt (inklusiv NPD/JN parti-merkene!). Og det var ikke tillatt å rope "Her marsjerer Nasjonal Motstand!" (faktisk DET slagordet brukt på demoer), hvilket syntes veldig absurd og viste akkurat da frustrasjonen til BRD-systemet og paddene. Til slutt, ble kun det sort-rød-gylne BRD-flagget tillatt, hvilket er selvfølgelig lite brukt i våre miljøer. Uansett, deltagernes stemning og villigheten til å kjempe var og forble ubrutt. De ville vise BRD-regimet svaret til de siste dagers og ukers medie-propaganda, de ville vise holdningen sin og ville bevise folk at det er VI som er de respektable menneskenes opprør og ikke den morderiske og lysnjeaktige mobben av såkalte "anti-fascister", hentet inn av Schröder og lakeiene hans, med mottoet "kjemp fascismen men bruk verre metoder".

Selv om demonstrasjonen denne dagen var organisert av NPD, så må det bli nevnt at i tillegg til NPD/JN kameratene, så sluttet også frie krefter, kamerater fra Nasjonal Motstand så vel som seksjoner fra Sveits, England og til og med Skandinavia seg til massen av 2.500 mennesker. Et utrolig antall for etterkrigstidens Berlin! Og samtidig formet dette innledningen etter opphevelsen mot demonstrasjoner, som NPD hadde pålagt seg selv.

I mellomtiden, det var allerede 12:00 og vi ble eskortert av politiet til toget som skulle til Berlin-Mitte (sentrum). Forventningene var allerede ganske høye, og da toget stoppet ved Berlin Ost (Øst) og vi samlet oss med resten av kameratene, som ventet på oss der, utløste forventningene i en klimaks. Vi sto alle foran S-Bahn stasjonen, kamerater fra Berlin, Sachsen og andre steder, alle samlet seg for marsjen slik at den kunne begynne i tide. NPD sjefen Udo Voigt, Horst Mahler, Per Lennart Aae, Holger Apfel og andre ledende personer var midt i blandt oss. Og en må selvfølgelig legge til pressen, luskende og dribblende med kameraene for å få bilder.

Så, et kvarter senere, de første bilene med flagg, treskjold og megafoner ble distribuert. Og plutselig ble NPD-flagget tillatt igjen! Politiet på S-Bahnhof Schönefelde hadde løyet for oss, prøvd å sabotere demostrasjonen ved hjelp av barnslige metoder, der vi ble tvunget til å la flaggene ligge igjen i bussene. Men det skulle vise seg å være irrelevant for vår vilje til å kjempe vokste seg enda sterkere.

De etterfølgende hendelsene bestod hovedsaklig av formasjonen inn i NPD seksjoner. Mens kamerater fra de samme "land" samlet seg rundt sine flagg. Hele demonstrasjonen samlet seg opp og det som var en kaotisk masse ble nå en enhet med kolonner, flagg og bannerbærere og sikkerhetsfolk, kun ventende på at startskuddet skulle gå. Snart skulle det begynne, men før dette holdt NPDs Per Lennart Aae en tale angående den nåværende undertrykkingen av nasjonalistene i Tyskland, som resulterte i massiv applaus og noen sinte fjes blandt pressens folk. Marsjen kunne starte!

Det faktum at demonstrasjonen skulle finne sted i Rikets hovedstad bekymret noen kamerater siden vi forventet en større mengde av de såkalte radikale "Berlins Antifa" hvilket, som alle vet, åpent demonstrerte den 1. mai med terror og vandalisme. Og ironisk nok, de samme voldelige anarkistene, brannstifterne og bråkmakerne som politiet kjempet mot på den tiden, er nå mobilisert av BRD-regimet selv for å "håndtere nazistene". Og så dagen før demostrasjonen, Thierse og vennene hans annonserte via radio at, "alle respektable borgere må vise motstand mot den brune mobben", og alle akulle bruke alle metoder for å forstyrre demostrasjone med alle metoder, hvilket selvfølgelig måtte ende med vold og opptøyer! Uansett, slutten skulle komme ut litt anderledes enn BRD-autoritetene håpet på. Og allerede nå kan en si at det såkalte Berlin "Antifa" var latterlige, ussel og simpelthen ynkelig. Vi overkjørte dem og jeg kan si at situasjonen var langt mindre kritisk enn i mai i år ved Fürth. Og alle som deltok fikk ett godt inntrykk av "Berlin Antifa". Hele skremselspropagandaen ble en flopp for BRD-regimet. Thierse and Co. hadde til og med truet med en mot-demostrasjon med 50.000 deltagere, som selvfølgelig aldri dukket opp!

Kolonnene begynte å marsjere vi beveget oss mot Berlin Alexanderplatz. Vi passerte gjennom "Straße der Pariser Kommune" og kom innom "Karl-Marx-Allee", som i seg selv var en symbolsk triumf over det røde avskummet fra tidligere tider og i dag. Våre rop "Ned med de røde svina!","Berlin forblir tysk!", "Her marsjerer NPD!" og "Fri gatene for Nasjonal Motstand!" visket de siste restene av de røde vekk. Noen stod til og med foran Marx-statuen som en kan finne der, prøvde å forsvare den, men kunne ikke annet enn å jamre hjelpeløst. Det er intet annet å kommentere om disse 14-15 årige "mot demonstranter". I tillegg til dette, de få "antifascistene"  tenkte at de kunne gi inntrykket at de ville lage en majoritet ved å følge os hele tiden. Men metoden var en fiasko allerede 1. mai.

"Du kan ikke forby Tyskland!" og "Heller argumenter enn forbud!" lød gjennom gatene i Berlin og viste folk at Tyskland fremdeles er levende og sparker fra seg! Vi dominerte gatene; hver "mot demonstrant" måtte akseptere dette, og det var sjokkerende å se hatet som mediene hadde produsert i folk. Unge folk, som ikke engang visste hvorfor de hatet oss og var ute for å forstyrre marsjen vår. Fullstendig rasende ropte de "Dø, Tyskland!" og andre anti-tyske motiver ble åpenbare.  Urokkelig, organisert og med faste skritt marsjerte kolonnene, ledet av parti-ledelsen, etterfulgt av seksjonene, ufeilbarlig gjennom gatene i Berlin. Denne gangen sluttet folk spontant seg til marsjen - som forårsaket overraskelse og skrekkuttrykk i pressens og TV reporternes ansikter - fikk med seg flagg og kjempet side om side med oss for Tyskland. De må bli rost for at de torde å ta ett standpunkt på tross av presset og løgnene fra mediene!

Lik resten av demostrasjonen, gikk alt fredfylt for seg opp til nå. Men da vi hadde så vidt nådd Alexanderplatz var det en mindre hendelse, forårsaket som vanlig av venstre-militante "anti-fascistene": En kinaputt ble avfyrt mot oss og noen sten og flasker fløy gjennom luften. Med det massive tilstedeværelsen av politiet skulle betale seg øyeblikkelig: Innen sekunder vasket Berlin-politiets vannkanoner antifa vekk ! Dette ble akkompagnert av ropene våre "Mer vann!" og "Encore!". Og etter at de siste hadde forsvunnet oppstod en svær applaus av kolonnene mens vi viftet med flaggene triumferende i Berlin. Fiendene våre (de på gateplan så vel de som er i Bundestag og andre steder) skummet allerede av raseri og situasjonen ble anderledes enn enkelte hadde forventet. Derfor var det ikke overraskende at etter noen hundre meter etter (ubehagelig for noen av fiendene våre) scenen erklærte politiet slutten på marsjen fordi det var tilsynelatende "en folkemasse" som blokkerte veien videre, og som forårsaket at politiet ikke kunne "opprettholde sikkerheten for deltagerne". Men dette var veldig rart fordi vi kunne ikke se noen "folkemasse" (unntatt oss, selvfølgelig)! Samtidig samlet det seg noen folk andresteder i Berlin for å sørge, sammen med "Pappa Thierse", det faktum at folk i Tyskland våkner opp, men dette var langt fra der vi befant oss.

Og det må bli lagt til at media-reporterne dagen etter sa at "marsjen var raskt over", noe som er helt feil fordi vi marsjerte i mer en tre og en halv time før vi stoppet opp! Til slutt fulgte vi politiets ordre og samlet oss i spesialtoget som brakte oss tilbake til Berlin-Schönefelde. Men ikke uten å si farvel med ett rop "Vi vil komme tilbake!" og vifter med flaggene foran de rasende venstremassen.  

Demostrasjonen var en suksess - og forhåpentligvis en verdig begynnelse for kommende manifestasjoner av denne typen - for bevegelsen, hvilket på den andre siden var ett bevis basert på de faktum at praktisk talt ingenting ble rapportert i mediene for det var ganske ubehagelig for BRD-regimet å innrømme at Nasjonalist-styrkene hadde marsjert ærlig og redelig og at vi hadde stått på vårt, og at det eneste arrestasjonene og voldelige aksjoner kom fra de røde.

Men selv om systemet fortsetter å hysje ned seierne våre og spre løgner om oss, så vet de at enden er nær. Denne demostrasjonen er allerede den femte(!) i Berlin i år, og det er bare begynnelsen! Og igjen vil skrittene og ropene våre lyde gjennom Tysklands gater og Tyskland og Tysklands ånd og den Nasjonal Sosialistiske bevegelse vil igjen reise seg når vi roper igjen: Fri gatene!

Heil Hitler!

Jochen Peipers Siste Kamp

Jochen Peiper ble født den 30. januar 1915, sønn av en offiser i Berlin. Han hørte til Leibstandarte SS Adolf Hitler. I 1938 ble han Reichsführer SS Heinrich Himmlers adjutant. Men da krigen startet, ønsket han å tjenestegjøre ved frontlinjene. Han kommanderte 10. SS Leibstandarte A.H. kompaniet i Polen, Holland, Belgia og i Frankrike. 

I 1941 kjempet han i Russland med 3. Panzergrenadier battaljonen av  SS Panzergrenadier regiment 2. Han erstattet den 320. infanteridivisjonen for General Postel, sirklet inn Kharkov. Den 19. mars 1943 tar han Bielgorod.  I september 1943 er han i Italia.  I november samme år kjemper han for Riket Jitomir og med 1. Armè bryter gjennom innsirklingen ved Kamenets Podolsk. Intil oktober 1944 kjempet han ved Vestfronten. 16. desember 1944 - under Sepp Dietrich's kommando ved 6. Panzer armè - er han spydhodet for offensiven i Ardennenene med hans 1. SS Panzer divisjon LAH. 

Han rykker frem til La Gleize nær Stavelot. Kuttet fra resten av hæren, ble han innsirklet. Men han kunne rømme med mannskapet, til fots og i iskulde, etterlater seg krigsmaterialet. Alltid under Sepp Dietrichs kommando, kjempet han mot sovjeterne til siste slutt, vest for Donau nær Wien. På samme måte i alpene ved St. Pollen og Krems hvor han og mennene hans overga seg til Amerikanerne. Han rakk å bli SS-Obersturmbannführer og bærer av Ridderkorset med Sverd.

Etter Tysklands kapitulasjon ble denne feilfrie, noble og utrolig modige soldaten fengslet, slått og nedverdiget. Han ble anklaget for å ha beordret avrettingen av Amerikanske lrigsfanger ved Baugnez nær Malmedy gjennom offensiven i Ardennenene: Tatt av Kampfgruppe J.P., ble de Amerikanske soldatene tatt med til ett slette for transport til frontlinjen. Peiper lot noen av mennene være igjen som vakter. Selv kjørte han foran stridsvognene langt foran de etterfølgende troppene til Ligneuville. Når de fleste av Kampfgruppe troppene kommer til Baugnez, pratet de som ble etterlatt med resten av troppen. En Spähwagen hadde brutt sammen og var under reparasjon. Plutselig oppdaget en soldat på en stridsvogn at noen av de Amerikanske fangene hadde benyttet seg av uoppmerksomheten og gjorde ett forsøk på å rømme. Men ett skudd fra håndvåpenet forårsaket panikk blandt fangene som fór i alle retninger. Maskinpistoler ble brukt og 21 amerikanere ble skutt under flukten.

Etter kapitulasjonen ble mennene fra 1. SS Panzer divisjon sporet opp og sendt til leiren Zuffenhausen. 400 ble overført til fengselet Schwäbisch Hall nær Stuttgart. Peipers tropper bestod av veldig unge soldater. En var 26, to var 17, elleve var 18 og åtte 19 år gammel. 22 av de 72 tiltalte var derfor under 20 årsalderen; Alle ble torturert for å presse frem tilståelser. Peiper var ett eksempel for mannskapet, og under kommandoet hans gjorde teamet det bra. Det var aldri noen som bedro enheten. Mennene ble brakt til KZ-leir Dachau hvor 72 av de 74 tiltalte ble tiltalt og dømt av en liksom-domstol. En begikk selvmord. En annen var Alsatier og ble seldt over til en fransk domstol. 43 - iblandt dem Peiper, som ble kalt fram for å rettegjøre for mannskapet hans - ble dømt til døden ved henging, 22 til livstidsstraff, åtte til 20 år, elleve til ti års fengsel. Dommen ble senere overhørt og dødsstraffen ble omgjort til livsstidsstraff. Etter elleve år, ble J. Peiper løslatt som den siste av kameratene i desember 1956. 

I january 1957 begynte han for Porsche i Frankfurt. Syndikatene forlangte at han ble avskjediget. Etter det begynte han å jobbe for VW i Stuttgart, men ble sparket ut p.g.a venstre-agitasjonen. Med dette realiserte han at han ikke kunne være i Tyskland lenger og flyttet til Frankrike. Gjennom offensiven i 1940 ble han godt kjent med regionen rundt Langres Platået og han likte den for sin skjønnhet og stillhet. Han hjalp så en Fransk POW, en tyskvennlig nasjonalist, som hadde jobbet i Reutlingen for noen slektninger av Peiper som var en straffange i en verksted. Men det var en avtale mellom Frankrike og Tyskland, som gjorde det mulig å utveksle to franske POW for hver frivillig arbeider som ville jobbe i Tyskland. På Peipers anbefaling ble denne mannen, Gauthier, tillatt å returnere til familien sin. Han hadde ikke glemt Peiper og som da han måtte forlate Tyskland i 1957, var det Gauthier som hjalp han og solgte han vannmøllen i Traves. Bygningen var i dårlig forfatning og Peiper hadde ikke de nødvendige finansielle midlene til å sette den i stand. SS-Obersturmbannführer Erwin Ketelhut overtok etterpå vannmøllen og i 1960 bygde Peiper en hus i Spannplate, høyt over Saône, skjult av busker, ikke sett fra veien og lik et militært fort. Han bodde der - på tross av trussler og anonyme telefonoppringinger - ganske fredelig for over seksten år.

Den 11. juni 1976 kjøpte han wire for en kennel i en butikk i Vesoul, hovedsetet i distriktet. Selgeren var en Alsatier: Paul Cacheux, medlem av kommunistpartiet, gjenkjente aksenten at han var tysk og spurte han om han hadde vært i Frankrike under krigen. Peiper betalte med en sjekk med navn og adresse. Paul Cacheux sjekket Peipers navn i "brune lista" hvor alle ettersøkte tyskere var registrert. Han overleverte dataene til motstanden. Den 22. juni 1976 skrev kommunist-avisa "L'Humanité" : "Hva gjør dene nazien i Frankrike?". Det ble krevd at Peiper skulle forlate Frankrike. Flygere som fremstilte Peiper som en krigsforbryter og nazist ble distribuert til folk i Traves. "Peiper, vi skal gi deg en 14. juli!" var malt på vegger. 14. juli er selvfølgelig fransk nasjonaldag. 

Om morgenen den 13. juli sendte Peiper konen, som led av kreft, tilbake til Tyskland. Han ville selv ikke forlate huset fordi han forventet at den ville bli brent til grunne. Naboen Ketelhut hadde foreslått at han kunne overnatte i vannmøllen, men Peiper nektet tilbudet. Han ville ikke at Ketelhut skulle være med han heller, siden han ville ha skutt enhver angriper. 

"Nei", sa han, "Det har blitt for mange drept allerede." Jochen Peiper ventet på verandaen der han kunne observere Saône-elven. Erwin Ketelhut hadde lånt han geværet. Omtrent 10.30 på formiddagen hørte han lyd ifra buskene og så ett dusin menn klatre opp fra elvebredden. Han skjøt i været for å skremme de fulle inntrengerne. De kalte ham til å komme ut. Han gjorde det og åpnet døren for å snakke med dem. 

Hva skjedde etterpå vet kun de som hadde utført gjerningen. Obersturmbannführer Jochen Peipers kropp ble funnet forbrent og kun en meter i lengde, ingen hender eller føtter. Han døde omtrent 1.00 på natten. Huset var brent ned, taket falt inn. Hva hadde skjedd mellom 11.30 på formiddagen og 1.00 på natten? Var Obersturmbannführeren i live da han ble lemlestet? Var han fremdeles i live da han ble brent? Forbryterne hadde tømt bensin på gulvet, blandet opp med motorolje. Peiper lå i soverommet, på venstre side med ryggen mot veggen, en arm foran brystkassen. Ingenting hadde falt oppå han. Han døde ihvertfall av den intense heten. Kroppen var ikke kremert, men hadde sunket sammen. 

Erwin Ketelhut Og de franske hadde kjent han og likt han delte de samme oppfatningene av denne ridderlige karen, hadde vært gjennom så mange farer, skulle ikke ha død på denne måten. Morderne hadde kjørt bilen over en slette til elven hvor to lekter allerede lå og ventet. Med dem krysset de Saône og hadde etterpå klatret opp den bratte elvebredden gjennom buskene. Etter mordet løp de den andre veien tilbake over slettet, foran huset, til gaten. Brannmannskapet søkte elven etter kroppsdeler. Det franske politiets etterforskning tok seks måneder. Kommunistene fra Vesoul og motstand medlemmer ble avhørt. Ingen visste noe som helst... Så ble saken henlagt. Ingen ble arrestert eller straffet! Traves-området er ikke tett befolket, det er omtrent ti innbyggere pr. kvadratkilometer. Alle kjenner alle og folket vet alt om hverandre.

Forbryterne er kjent for innbyggerne, men folket sa ingenting. Om natten fra 13. til 14. juli har vi en protest-våke for Obersturmbannführer og bærer av Ridderkorset Jochen Peiper. Urettmessigheten mot han vil ikke forbli ustraffet! Med dette grusome dødsfallet har Jochen Peiper gitt sitt siste til sitt folk og hjemland.

Julehistorie

Det må være vanskelig for oss å fortså hvor dypt elsket Adolf Hitler ble av folket, selv i de tidlige dager av bevegelsen. En avslørende indikasjon for den reèlle affeksjonen som omringet han fra begynnelsen ble ivaretatt av Partiets biografer, Heinrich Hoffmann, som husket en minneverdig episode som fant sted i München, Like før jul 1923. Bare litt over en måned siden, seksten kamerater ble skutt til døde på Odeon Plaza. Bevegelsen hadde kollapset med forsøket på november-kuppet, medlemmers død, medlemmer som har gjemt seg e ller som Føreren, fengslet. Etter den lille gnist av håp nå druknet i blod, mellomkrigstidens Tyskland sank tilbake til den grå desperasjonen av sosialt kaos, økonomisk ruin og kulturell råte. Dette var da settingen for Hoffmann i den bleke Desemberlyset, seksti-åtte år siden.

"Artisten i Hitlers bevegelse planla å feire Jul på Blüte Cafe i Blütestrasse med en tablå, gitt tittelen, Adolf Hitler i Fengsel.

"Jeg hadde fått oppgaven i å finne en bra nok dobbelgjenger for Hitler. Da traff jeg en som hadde en en likhet som var slående. Jeg spurte han om han ville bli med på dette, og han sa seg villig.

"Den store hallen i Blüte Cafe var fylt med folk. En høytidelig stillhet senket seg da teppet gikk opp og en fengselscelle ble synlig på den halvmørke scenen. Bak det lille vinduet med sperrer, så kunne en se sneet falle. Ved ett lite bord, med ryggen til publikum, satt en mann. Ett usynlig mannlig kor sang, Stille Nacht, heilige Nacht (Hellige Jul).

"Når de siste tonene synker kommer en liten engel til cellen, bærende på en opplyst juletre, som ble plassert op bordet til den ensome mannen.

"Sakte snur "Hitler" ansiktet mot publikum. Mange trodde at det faktisk var selve Hitler, og en sukk gikk gjennom hallen.

"Lysene tentes, og rundt meg så jeg menn og kvinner med fuktige øyne, lommetørkleene forsvinner fort."

Kilde: Hitler Was My Friend av Heinrich Hoffmann, Burke Co., London.

Bevegelsens Nyheter

Nazi "Internett-Radio". Ukentlige "programmer" (lyd filer) på engelsk, tysk og siden november fransk. Besøk websiden vår på http://www.nazi-lauck-nsdapao.com!

Jonni Hansen.  Den 21. november begynner DNSB leder Jonni Hansen den 18 måneder lange fengselsstraffen (for selvforsvar!). Send ham støtte-brev! Jonni Hansen, #6592, Postboks 532, DK-3000 Helsingör Danmark.  

To molotov-cocktails ble kastet mot DNSB hovedkvarteret i Danmark men gir kun små skader. 

Nye Internett Bøker. Fransk oversettelse av EN INTRODUKSJON TIL NSDAP/AO: KAMPEN FORTSETTER! (AN INTRODUCTION TO THE NSDAP/AO: THE FIGHT GOES ON!) og den russiske oversettelsen av ADOLF HITLER SITATER (ADOLF HITLER QUOTATIONS) og SS MANN OG SPØRSMÅLET OM BLOD (SS MAN AND THE QUESTION OF BLOOD) har blitt lagt til NSDAP/AO's webside. Denne websiden har allerede flere bøker i tysk, engelsk og til og med bulgarsk (JØDENE OG BULGARIA) og serbisk (HORST WESSEL).

Serbia. En propaganda aksjon med NSDAP/AO's svastika klistermerker resulterte i minst fire TV-rapporter - inklusiv NSDAP/AO's addresse (!) - mellom 16. og 18. november. Vi gratulerer våre Serbiske kamerater!

Dataspill (nesten) forbudt. Den tyske regjeringen prøvde å forby dataspill fra NSDAP/AO's webside ETTER at de hadde blitt flyttet for andre ting. 

Fri reklame. I oktober hadde den tyske innenriksministeren Schily arroganse nok til å si på TV at det amerikanske folket hadde "en falsk form for frihet" og han krevde at de amerikanske myndighetene stengte ned NSDAP/AO's webside. Den 6. oktober rapporterte Tysklands største avis, Bild Zeitung, om NSDAP/AO's dataspill, hvilklet resulterte i at websidens besøkstall doblet seg. Den 25. september publiserte den tyske magasinet Focus en artikkel om NSDAP/AO's webside og siterte det politiske politiets offiser Rolf Peter Minnier at NSDAP/AO's webside "når en ny dimensjon av rasist propaganda på internett".

Forsøk på mord? Vår unge kamerat Axel.Reitz ble overført til akkutt-avdelingen da fengels-betjente nektet å tillatte han insulin-injeksjoner! Kun ved politiets hjelp, alarmert av faren, reddet livet hans. Han var allerede bevisstløs. Doktoren sa at utover 30 minutter så ville livet stått i fare. Straffeforfølgelse er nå satt i gang mot fengselet.

NSDAP/AO - Box 6414 - Lincoln NE 68506 - USA http://www.nazi-lauck-nsdapao.com

NSDAP/AO Norsk